Poptekster – tikk takk for det!

En god kollega reflekterte over tekstinnhold i popsanger her for leden dag. 80-talls klassikeren “Classic” med Adrian Gurvitz (http://fortunanytt.wordpress.com)

Det fikke meg til å lytte litt ekstra på vei til jobb. Artisten Kesha herjer P3 listene om dagen med sangen “Tic toc”. Popsanger skal vel ikke vinne forfatterpriser, men det får da sannelig meg være måte på…
Her har dere den i fri oversettelse:

Kesha Tick Tock aka Dolla lyrics – fritt til norsk av meg

Våkner om morran og føler meg som P Diddy
(hey, hva skjer da jente?)
Tar brillene på, og ut av døra er jeg – Jeg skal gjøre denne byen (la oss dra)
Før jeg drar pusser jeg tennene med en flaske Jack
Fordi at når jeg drar, kommer jeg ikke tilbake
Jeg tar – pedikyr på tærne våre, tær
Prøver på alle klærne våre, klær
Guttene som sprenger telefonene våre, telefonene
Kutt ut toppingen, spiller våre favoritt CD’er
Kjører opp til alle festene
Prøver å bli litt pussa

[Koring]
Ikke stopp, gjør det pop
DJ, spreng høytalerne mine
I kveld er jeg en kamp,
helt til vi ser sola
Tikk takk på klokka
Men partyet stopper ikke nei
Woah-oh oh oh
Woah-oh oh oh

 [Koring]
Har ikke en bekymring i verden, men har masse øl
Har ikke penger i lomma, men jeg er allerede her
Nå, guttene stiller seg i kø, fordi de hører at vi har stil
Men vi sparker dem i rennesteinen hvis de ikke ser ut som Mick Jagger
Jeg snakker om – alle blir litt grusa, grusa
Guttene prøver å ta meg på kusa, kusa
Skal slå han hvis han blir for rusa, rusa
Nå, nå – vi fortsetter til de sparker oss ut, ut
Eller hvis politiet jager oss bort, bort

Ain’t got a care in world, but got plenty of beer
Ain’t got no money in my pocket, but I’m already here
Now, the dudes are lining up cause they hear we got swagger
But we kick ‘em to the curb unless they look like Mick Jagger
I’m talking about – everybody getting crunk, crunk
Boys trying to touch my junk, junk
Gonna smack him if he getting too drunk, drunk
Now, now – we goin’ til they kick us out, out

Og sånn går no dagan!

Hva er galt med vegger og tak?

Jentene mine spiller fotball – og det er gøy. De synes det er stor stas. Lagidrett, untendørsidrett og etter hvert noen sugne kroppstaklinger som styrker karakteren. De lærer seg å vinne, de lærer seg å tape. De møter sympatiske motstandere, de møter usympatiske motstandere. De opplever pedagogiske trenere, de opplever konstant ropende, upedagogiske og hodeløse trenere (heldigvis har begge trenere av det første slaget). Lagfølelse og sosialt samhold er en vinner. Selv svømte jeg aktivt i 10 år – og husker fortsatt hvor mange fliser det var i bunnen på sentralbadet.

 Fotball i trøndelagen – i oktober – er ekstremidrett. I dag kom 9-åringen inn med slaps i håret. Syltynne akrylmaterialer gjennomtrukket med vann i nærheten av frysepunktet. Blå lepper, pionrøde ører og fingre med neglebitt. Påstand: Flere fotballhaller i Norge ville gjort den største idretten i landet til helårsidrett med senkede skuldre og fokus på spillet. Fotball er ikke overlevelsestaktikk med superundertøy, isknotter, lue og votter. Fotball er ballfølelse, lagspill, taktikk, overblikk og samhandling. Dropp skøytehallen til fordel for kunstgress og fotballmål. Hvorfor bygge et hus der vi kjøler ned bakken for å få is på gulvet? Ute er det dritkaldt. Alt fryser!
Så der står vi – med gressidrett vi måker snø for å spille ute – og en vinteridrett vi kjøler ned hallene for å få til å fryse. Håvard Bøkko har kanskje et poeng når han twitrer om fotballens kvalitet og overlevelseskamp i høststormen og mørket. Ikke rart vi ligger som nummer 50 på FIFA-rankingen kanskje?

The walls are caving in

Etterisolering av taket er bra for miljøet – energiforbruket og samvittigheten. Helt til du våkner etter en stormfull sensommernatt og står der på stua de – bløt på beina før du har rukket å pirke sukettene ut av øyekroken.

 Vann kan både være rent og vakkert, men ikke på stua, nedover veggene og utover gulvet. Det kan bli en lang høst med mange hammerslag og mye snekring før effekten av denne etterisoleringen begynner å virke. Det eneste lyspunktet er at vi holder samfunnshjulene i gang og at forsikringsselskapene fortsatt har penger igjen.

 Men det var ikke det jeg hadde tenkt meg på denne lørdagen, for å si det sånn.

Empati – en ut-av-deg-sjæl-opplevelse

Å sette seg inn i hvordan andre har det er politikernes favorittgren i innspurten til valget. Enkelte strever på oppløpssiden.

De som skal representere oss i lovgivende organer de neste fire år vil gjerne vise at de både skjønner hvordan vi har det og hvordan vi vil ha det i dette landet. Grunnideen med et representativt demokrati er at noen utvalgte få skal representere de mange. På Stortinget er det meningen at så vel alenemødrene som bedriftseierne, de velstående og de trengende skal få ivaretatt sine interesser. En konsekvens av dette er evnen de folkevalgte har til å være på bølgelengde, vise forståelse og fremme synet til de menneskene som har valgt dem. Kort sagt, vise empati med de mange.

I kretsen rundt håpefulle politikere som logrer mot taburetter i Stortingssalen finner vi de profesjonelle støttespillerne. Strategene og lobbyistene som hvisker velmente råd i øret, kontakter media, kommer med strategiske bokutgivelser og trekker fram plutselige bekymringer om tendenser og konsekvenser av ting i samfunnet.

Kristin Clemet stakk hodet ut av tankesmia si i går og var bekymret for nordmenns arbeidsmoral. Det er sundt og forfriskende med mennesker som er villig til å ta ubehagelige og vanskelige debatter. Det er sikkert mange av dem i Norge som er trygdet som både burde og ville vært i jobb istedenfor. Det er også mange som står igjen som tilhørere og føler seg mistenkeliggjort og svake. I Norge er det lav arbeidsløshet – og få mennesker som hever arbeidsledighetstrygd. I Norge er det et utmerket hjelpeapparat og et godt helsevesen – og likevel er det mange flere som blir trygdet nå enn før. Én måte å se det på er å skjerpe trygdereglene – én annen måte er å spørre seg selv hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen automatikk i at flere blir trygdet fordi det er enklere å bli det. Ta-deg-sammen-argumentasjonen som Kristin Clemet fremmer fra sin plass ved grua på Civita gjør en ting helt klart – hun er et menneske som aldri har stått med kølappen og skjemaene i hånden på sosialkontor eller NAV-kontor. Og det diskvalifiserer henne på ingen måte fra å delta aktivt i debatten. Men er hun særlig god til å vise empati? Jeg prøver å forestille meg hvordan hun tenker – jeg synes det er viktig.

VALGet mellom informasjon og kommunikasjon

 Forskjellen på informasjon og kommunikasjon kan være stor. Informasjon er noe du mottar fra andre – kommunikasjon krever din deltagelse i en aktiv utveksling.
”-Vi må nå ut med våre standpunkt og vår informasjon”, er et vanlig utsagn vi hører fra så vel politikere, ledere, bedrifter som fra organisasjoner.

Informasjon kan være vel og bra, men det rocker ikke båten i disse tider. Trenden er å selv bli sett, hørt og forstått som en deltaker i den ”store samtalen”. Da teller det ikke alltid at det er så velfundert det du har å bidra med heller – det viktigste er at du tar del i kommunikasjonsprosessen. Ønsket om å gi tilsvar, respondere på det som blir sagt er stort.
”- Jeg vil så gjerne at mine tanker om det jeg hører, ser og føler skal komme fram”.

 Ufordringen med å skape engasjement rundt et representasjons-demokrati der politikere stiller til valg på vegne av folk flest er stor og uforutsigbar. Politikerforakten øker i takt med avstanden mellom politikere og folk flest. Vi merker det som mest i konstruerte debatter der rituelle og kjente påstander og svar kommer i reprise fra sist kamphanene møttes. Og som seer sitter du igjen med et brennende spørsmål – hvordan orker de å holde på med dette spillet?

 I kjølvannet av presidentvalget i USA og Obamas frelserliknende evne til å lede verdens snodigste befolkning fram til både håp og tro på framtiden, ønsket mange seg en mer underholdende, retorisk og engasjerende valgkamp her hjemme.
Den umiddelbare effekten er mye mer foundation, styling og forutsigbare argumenter. Forhandlingskonstellasjoner og hvem som er villig til å gå til sengs med hvem gir ikke mye klarhet i hva som skjer i neste stortingsperiode. Og håpet om konkrete resultater dør i takt med kompromissene og argumentene om nødvendige forhandlinger som stadig framheves i debattene.

I Sveits bestemmer de fortsatt mye ved håndsopprekning og direkte demokrati. Ikke det at de har politisk innhold å skryte av i så måte, men formen er interessant i disse sms-, facebook- og twitter-tider. Det er ikke for ingenting at flere deltar i Grandiosavalget enn i Stortingsvalget.

Familefølelser

Det er uten tvil en aldersting, men familie blir bare viktigere og viktigere.
Ei langhelg med slektsstevne ligger foran meg – og jeg gleder med stort. Merker at jeg blir litt rørt bare ved tanken på det. Alle sammen, fra min bestemor på 95 år og til hennes oldebarn på 5 uker, som skal prate, spise, gå turer, feste, flire, fotografere og mimre på et av Norges vakreste steder.

Sitter og ser på slektstreet, leser teksten som min far har skrevet – følger stammen oppover treet – og nedover røttene. Ser slektsnavn som går igjen, Jon, Kristoffer, Markus, Ragnar og Eli. Mennesker jeg føler tilhørighet til, mennesker som har opplevd motgang – og medgang. Generasjoner som har opplevd å miste sine nærmeste i ung alder, har opplevd sult og sykdom, andre som har søkt lykken i utlandet. Og senere generasjoner som har opplevd mer materiell trygghet enn tidligere generasjoner kunne drømme om.
Denne helga er vi mange som skal treffes. Vi skal føle stoltheten av hvor vi kommer fra, hvem vi er – og vise hva vi betyr for hverandre. Og når jeg kjenner på det – merker jeg at jeg har blitt voksen. For som min yngste datter så fint sier det – ”Fram til du er 40 er du gutt. Etterpå er du mann – og når du er hundre er du gammel”. Jeg gleder meg!

Italy

Italia er fint. Jeg liker meg i Italia – og Italia liker meg. Når jeg lander på en sliten og kjedelig flyplass utenfor Roma, er det akkurat som noe sier – hei, og takk for sist. Alle menneskene som snakker dette vakre språket det er komplett umulig å forstå, men som høres ut som om du burde forstå det.

Folk som drikker kaffe mens de står lent inntil en bardisk. Folk som snakker med fremmede og høres sinte ut, men som bare utveksler hverdagslige meninger og oppfatninger. Mennesker som kaster seg ut i trafikken med livet som innsats, kjører forbi der det ikke er plass – tuter og veiver med armen ut gjennom vinduet. Og når de snakker, så er det med hele kroppen. Kaster på hodet, blåser og uffer seg, samler fingertuppene og stamper litt med foten.

Kanskje de prater litt om statsministeren som koser seg med luksusprostituerte, som flørter med småjentene – og er veldig populær? Kanskje de snakker om fotballkampen fra i fjor – den mellom byrivalene, og som fremdeles ikke er avgjort? Hvordan de skal unngå noen bestemmelser – og hvordan de skal få sine bekjentskaper til å gi dem de nødvendige tillatelser til de bestemmelsene de ikke kan unngå?  
Helt sikkert er det at de ikke snakker om statsminister med sykkelhjelm, og med ”utrolig mange viktige og store saker som vi nå skal ta tak i, og som er viktige både for landet og for den enkelte”.

 

Og jeg, en stiv, kald og likblek nordmann – som drikker olivenolje, fortærer tomater, jeg smatter på vin, jeg flørter med limoncello, jeg kjenner på motstanden i pastaen, jeg går i ett med iskremen og tar formiddagsluren med et godt tak om kjære Peroni.

 

Italia er som et viltert søskenbarn som lett tiltrekker seg bråk. En som det er moro å være sammen med. Det skjer ting hele tiden. Det tutes, snakkes, krangles, ropes, lures, spises, drikkes, deales og nytes.

Ingenting er som sommerbesøket til søskenbarnet sitt. Der er det aldri kjedelig der.